Budsjettdebatt 2018: Helse- og sosialpolitikk

Ordfører. Det er mye god helse- og sosialpolitikk i byrådets budsjettforslag.

Jeg ønsker å skru tiden tilbake noen måneder til august i år. Da var det et interessant medieoppslag i VG med statsrådene Jan Tore Sanner og Monica Mæland som omtalte statens levekårssatsing i storbyene som lite vellykket. Statsrådene pekte spesielt på 10 områder hvor varsellampene blinker, hvorav fire av disse områdene er i Bergen med Solheim Nord, Indre Laksevåg, Ytre Arna og Loddefjord. For bystyret er dette velkjente områder, alle omtalte i kommunens egne levekårsrapporter. Områder hvor kommunen satser tungt og jobber hardt for å motkode sosiale forskjeller og utjevne helseforskjeller.

Statsrådene uttalte i VG at disse nevnte 10 områdene, deriblant fire fra Bergen, har hatt «såkalte områdeløft med milliardbevilgninger fra staten». Det er verdt å faktasjekke.

Når man går inn i tallene ser man at Oslo har mottatt 1,6 milliarder statlige kroner til levekårssatsing de siste ti årene, mens Bergens har man mottatt omkring 50 millioner statlige kroner. Altså, Oslo har mottatt over 1,5 milliarder flere statlige kroner enn Bergen de siste ti årene. Det er en skeivfordeling som er urimelig. Likevel lykkes Bergen med levekårssatsingen sin, uten at staten er med som en sterk sidekick. Hvorfor det?

Mye av årsaken finner vi i byrådets forslag til budsjett og bystyrets budsjettavtale som vedtas i dag. Fordi byrådet bruker aktivt levekårsrapportene til kommunen for å gjøre prioriteringer. Samtidig er det slik at alle planer dette byrådet har levert innenfor barnehage, skole, idrett, kultur, helse, sosial og byutvikling er dypt forankret i tanken om at menneskene i byen vår skal ha mulighet til å leve det gode liv i et rettferdig og inkluderende Bergen, knytte sterke vennskapsbånd og ha gode sosiale nettverk. Fordi utenforskap er roten til alt vondt.  

Kommunen skal være stolt av levekårssatsingen sin, og her kan man se en rød tråd gjennom to tiår. Nøkkelen er at der bystyret gjør tydelige prioriteringer der får vi gode resultater. Ikke nødvendigvis umiddelbart, men i et langsiktig perspektiv. Men da må det prioriteres driftsmidler til det levekårsrapportene anbefaler. Enten det er bedre integreringstiltak, flere pedagoger i barnehager og lærere og bibliotekarer på skoler eller helsetilbud og forebyggende tiltak for ungdom – og det må prioriteres investeringsmidler til boliger, parker, barnehager, lekeplasser, skoler og idrettshaller. Og dette ligger i budsjettforslaget og avtalen som flertallet i dag vedtar. Faktisk flere milliarder i løpet av økonomiplanperioden. Byrådet skal ha kred for at man aktivt bruker funnene fra levekårsrapportene til å gjøre tydelige prioriteringer og veivalg. Det skaper et solid fundament for å motkode sosiale forskjeller og utjevne helseforskjeller.

Ordfører. Uavhengig av hvem som har vært i regjering de siste ti årene, kan vi konkludere med at forbedringspotensialet når det gjelder flere statlige kroner til Bergen er tilstede.

Jeg er glad for at vi i Bergen viser handlekraft og politisk vilje i sosialpolitikken. Samtidig tenker jeg det er betimelig å ønske staten sterkere på banen, spesielt når vi nå vet at det legges igjen milliarder av statlige kroner i Oslo kontra Bergen i levekårssatsingen. Derfor håper jeg at byrådet tar utfordringen og at vi i budsjett for 2020 får en skisse til en pakke hvor vi viser hva Bergen kommune er villig til å gjøre av innsats de neste ti årene frem mot 2030 og at vi byr staten opp til dans, som kommunens sidekick, og at de inviteres til å ta halve regningen.

La oss legge listen høyt også for fremtidens Bergen, med vekt på en rettferdig og mer inkluderende by. Budsjett for 2019 er i så henseende en god opptakt til hva vi kan vente i 2020.